Da har det gått noen dager siden siste blogg, og i løpet av den tiden har mange tanker dukket opp... Jeg har et stort støtteapparat rundt meg i denne sykdomsperioden; familie, psykolog, venner, leger, psykomotoriker, fysioterapeuter og mange flere! Tenk at så mange mennesker jobber med å bedre min hverdag, MIN fremtid! Når jeg ser det i dette store perspektivet blir jeg nesten litt rørt, men samtidig er det veldig mange forskjellige meninger og innspill noe som kan være litt frustrerende til tider!... For jeg vil jo bli bra, men å prøve ut alt som blir foreslått vil jo bare føre til store forventninger og kanskje enda større skuffelser. Tidligere har jeg hatt enorme forventninger til hvert legebesøk, har de kommet på noe nytt det kan være, eller nye undersøkelser de kan gjøre? Er det en pille jeg kan ta eller noe annet jeg kan gjøre for å komme tilbake til normalen? Så langt... Nei, og forventningene har blitt til like store eller større skuffelser, og jeg har til slutt sluttet å håpe, sluttet å ha forventninger.
Dette er det siste året på videregående... I hvertfall for de fleste jenaldrede. Men jeg har fortsatt en lang vei igjen av vidregående. Det føles litt som at toget passerer uten at jeg har mulighet til å gå på! De andre er ferdige med skole til sommeren og forsvinner over alle hauger til høsten, Noen skal studere andre steder i Norge, noen skal jobbe litt og så reise rundt i verden, og andre skal jobbe litt... Men jeg, jeg har fortsatt mange år igjen for å komme meg gjennom videregående! Jeg får stadig høre at jeg ikke har dårlig tid.. Men SO WHAT?! Jeg vet at jeg ikke har dårlig tid, jeg vet at livet er langt og at dette bare er en periode i livet mitt. Men det er en viktig periode! Det er starten på begynnelsen av livet mitt! Det er med på å definere hvem jeg kommer til å bli! Jeg vet jeg har god tid, men akuratt nå har ikke det noe å si for meg, for jeg har så mye jeg vil gjøre, så mye jeg vil oppnå, og så mye jeg yrer etter å løpe ut å få til!.. Men jeg er syk... Jeg har ikke krefter, har ikke energi, skjelvende hender, smerter og dagsform som ikke er mulig å forutsi. Jeg har så lyst til å gjøre ALT, men det er dessverre ikke noe jeg kan presse til meg, for det kommer bare tilbake senere. Trappetrinn sier alle... DU må ta det i trappetrinn og ikke rushe med ting. La det være etter dine premisser, men mine premisser?! Jeg vil jo være frisk og gjøre det samme som mine jevnaldrene.
Stadig får jeg tanker om fremtiden. Må jeg virkelig endre mine fremtidsplaner eller er det fortsatt en mulighet å gjennomføre? Jeg har måttet leke litt med tanken om å endre mine livsmål... Men endre studieprogram? Det er ikke en mulighet for meg! For å begynne på noe helt nytt er vel vankseligere enn å fullføre noe som allerede er påbegynt og stor motivasjon for?
Hva jeg skal gjøre er noe jeg ikke vet, det er umulig å forestille seg noe annet enn det jeg ar planlagt.. Kanskje det ikke er så smart å ha så klare planer... Kanskje man heller burde ha noen retningslinjer om hvordan man vil leve og hvordan man vil at livet skal bli?.. Lett å si, men om det er så lett å gjennomføre vet jeg virkelig ikke!...
Toget passerer meg uten påstigningsmulighet... Men kanskje det kommer et senere tog jeg kan bli med?...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar